Jeg er en healer med mange sider!

Å fortelle om seg selv er aldri enkelt da historien er lang og lengre enn hva jeg får skrevet her - derfor deles min vei om ikke så altfor lenge, både i bok og med korte videoer. Ja, vi alle har en historie og alle er viktige. For meg handler det om å formidle min tro om at sjelen lever i oss og er den viktigste til å oppdage i dette livet...

Jeg vokste opp på bygda og i ett med skogen. Det var så vakkert der, frihet til å puste, til og bare være, stillhet - vi kunne høre naturen snakke... Der elsket jeg å være da skogen var en trygghet, tross et nydelig hjem hvor jeg var elsket og tatt vare på. Skogen opplevde jeg som et hjem og naturen var min lekeplass og min verden. Ja, jeg var ei glad jente og alle så på meg som fornøyd, blid og utadvendt. Elsket å pusle, male og rulle i søla. Men..., det er alltid et men - er det ikke? Jeg var glad. Jeg var trygg og elsket, men jeg bar på noe som ingen visste og som ble en noe tung hemmelighet. Jeg opplevde verden uten slør foran øynene, ekstremt følsom og sterkt koblet opp mot sjelen min. Da kan en barndom fort bli alvorlig. Dette ble min indre verden...

Å være en del av to verdener er ikke enkelt som lita jente. Ja, mitt møte med klarsyn var skremmende. Det var også mitt møte med åndeverden. Beskjeder som kom, en stemme som snakket, en fornemmelse av mennesker jeg visste ikke var der. Dette holdt jeg for meg selv. Hvem ville forstå?

Jeg ble "tatt på fersken" (!) en vakker dag på skolen da jeg var rundt 8 -9 år. Ja, mine evner viste seg og ble oppdaget... Jeg reddet et hus fra å brenne ned da jeg med mitt klarsyn og ekstra sanser kunne rope ut at det brant. Ingen der kunne se noen ting. Alle i rommet kikket ut vinduet, men ingen så noe...Jeg ga meg ikke og skrek til læreren min at det brant i huset oppi bakken og min vakre lærer som jeg var så veldig glad i, gikk til slutt ut av skolebygningen. Og rett hadde jeg... Det ble ringt etter brannvesen og brannen ble stoppet. Jeg husker at jeg ble fryktelig sliten etter den hendelsen. Var ør i hodet og det summet i ører, det pitret rundt meg og jeg gikk hjem. På veien stoppet en bil meg og en mann rullet ned vinduet. Han fortalte at de var fra Drammens Tidende og ville spørre meg om hvordan jeg kunne vite om brannen før den ble oppdaget. "Dette var jo mystisk" husker jeg han sa... Ja, det var jo rart fra klasserommet øverst i bygningen og med pulten innerst i rommet og kunne se at det brant - der var ingen vinduer. Jeg ble fortvilet, fikk klump i halsen og ble livredd. Jeg løp fort til stien der ingen biler kunne kjøre og helt hjem. Vel fremme og der stoppet alt, ingen fikk vite.

Læreren min var et varmt menneske. Han så at jeg alltid så på noe som egentlig ikke var der. Ja, jeg leste auraer i timene, så alle vakre farger, energier som beveget seg - der var det fred og ro - helt til han knipset eller kremtet: "Vilde, nå må du komme tilbake"! Ja, jeg følte han forstod på en måte og jeg hadde full tillit til han. Det var viktig for meg og føle på trygghet og sorgen var stor da han sluttet og flyttet til nabobygda. Jeg hadde et vondt savn i meg og skolehverdagen ble aldri den samme. På den tiden begynte rastløsheten og melde seg ved siden av litt rebell...Jeg fikk uro.

I barndommen husker jeg godt at jeg visste noe før det skjedde. Når jeg da så at huset jeg kom til var akkurat det samme som jeg kunne se dagen før når jeg lukket øynene, ja da ble jeg redd. Fortsatt ingen å dele med.

Hendene mine brant og jeg følte meg frem til andres vondter og smerter. Ikke sjelden ble jeg bedt om å holde på de vonde skuldrene, hodet eller ryggen - og jeg følte harmoni. Ei visste jeg navnet healer, men jeg forstod gradvis at jeg var en hjelper. Alle mine venner ba om råd og jeg minnes godt hvordan jeg gikk all in for å hjelpe de som hadde det vondt eller vanskelig. Det tok også mye energi og jeg mistet gradvis stabilitet og balanse - det ble til at jeg rømte på min måte noe som har gitt meg mye sorg. Jeg vet at mange ikke kunne forstå - derfor skriver jeg også boken min. Der står mye viktig informasjon til de som er åpne for åndeverden med en liten dæsj ADHD, som de kaller det ;) og som prøver å finne veien sin...

Ja, jeg kom inn i livet med en oppgave. Å hjelpe, spre lys og veilede mot en åndelig og eller en spirituell del av oss selv med navnet sjel. Da jeg var barn fikk jeg også "mitt kall". Om dette var fra meg eller noe som fant meg, det er vanskelig å forklare....

I stien bak huset tuslet jeg som lille Vilde med en ny skolesekk på ryggen. Med musefletter og kjole gledet jeg meg til å møte den beste vennen på jord, nabogutten. Han pleide og stå øverst i stien om han ikke kom helt hjem for å møte meg. Han var den snilleste gutten i bygda og passet på meg. Vi lo oss nesten i hjel av det meste og min barndom har jeg mye å takke han for. Men, den dagen skulle han møte meg så jeg gikk alene da et lys på min venstre side kom som et lyn. Jeg kikket inn i skogen der og jeg så noe hvitt i ett med lyset. En stemme snakket til meg. Den var varm og jeg følte umiddelbart en ro. Der ble jeg fortalt om mine viktige oppgaver i livet og hva jeg aldri måtte glemme: de varme hendene og healeren i meg. Dette ga meg ikke så mye mening da. Jeg var så lita, men selve opplevelsen ga meg mye undring. Jeg begynte å kjenne igjen min opplevelse i kristendoms-timene på skolen med alle fortellinger og tegningene ble til engler og rosa himmel, paradis og sang. Ja, jeg fikk kontakt med en dyp tro som ikke skulle bli så enkel som jeg da kanskje trodde.

Høysensitiv, klarfølt, synsk, lidenskapelig og en kriger....jeg kan love deg at min ungdomstid ikke var enkel! Jeg søkte alt som kunne søkes etter, var eventyrlysten og uredd. Jeg følte at hele livet var en berg og dalbane og det var vanskelig. Utad alltid blid, men i hjerte var det smerte. Jeg kunne ikke finne meg selv og forstod ikke hvem jeg var. Jeg ble usikker og fikk vel på den tiden kjenne mer på angsten i meg. Angsten som en vond klump i magen og med et hjerte som slo for fort og var stresset.

Angsten i halsen kjente jeg på i barndommen. Jeg våknet av at jeg trodde jeg ble kvalt og fikk ikke puste. Livredd og i full panikk ble jeg kjørt til legevakten, men der kunne de ikke se noen ting. Halsen var som den skulle. Den følelsen fulgte meg i mange år. Den fant også veien til hjerte og igjen ble jeg livredd som 8 åring da hjerte begynte å hoppe hver gang jeg sulle legge meg for natten. Jeg ble nok fanget av angsten da og jeg kjempet meg gjennom - i ca 30 år....

Så kom mine unge voksne år og jeg fikk mine to vakre engler. Ah, den kjærligheten kan aldri beskrives med ord. At de fant veien til meg er den største meningen med mitt liv. Vi må huske at barna våre også er våre veivisere og hjelpere selv om de er små og trenger oss... Jeg har alltid stolt på barna mine og en tillit vil for alltid være der. Ja, vi har jo kjent hverandre gjennom så lang tid....det er tykke bånd... Så med disse to hjelperne kom mine åndelige og spirituelle gaver tilbake igjen...

Jeg hadde lukket meg for den åndelige verden gjennom mine vanskelige år, men under mitt første svangerskap åpnet mye seg igjen. Litt etter litt kunne jeg sense det lille ekstra igjen og etter tulla, mitt andre barn, kom til verden var det meste tilbake av spirituelle evner. Jeg så, hørte, luktet...ja, det var tilbake. Dette gjorde at jeg endret meg drastisk igjen og jeg ble på den tiden alene-mamma - med et fantastisk forhold til barnepappaen. Det var nok ikke lett å forstå meg og alt som var endret. "Du var jo ikke sånn før"? Nei, det stemte, men nå var jeg på vei hjem igjen og til min sannhet. Han var enestående med ungene og jeg trengte det på den tiden. Ja, hvem sa at det var enkelt å være en del av to verdener? Selv som voksen?

Angsten slo tilbake når evner kom frem igjen og jeg lå rett som det var på EKG benken hos legen. Jeg klarte ikke gå opp en trapp uten og miste all kraft og posten måtte pappaen til ungene komme med. Livet ble plutselig et fengsel. Jeg var fanget og tro meg, jeg var redd for alt. Jeg trodde jeg skulle dø hver dag, noe jeg til tider ba om da mørket hadde tatt over og bodde i meg. På den tiden levde jeg kun for barna mine. Jeg ble testet gjennom det meste hos legen og han var oppriktig redd for meg. Da han skulle gi meg medisiner og legge meg inn nektet jeg. Fortvilet ba jeg han om å høre på meg. "Men, hva vil du da, Vilde"? "Jeg må på fjellet", var svaret mitt. "Naturen vil gjøre meg sterk igjen". Som et mirakel sa han ja til dette med en fast samtale på telefon i uken. Derfra gikk det hele veien til Finnmark hvor jeg pendlet mye frem og tilbake i nesten to år.

I smerten ligger healingen. Dette ble jeg et levende bevis på. Med smerte vil du finne deg selv. Det er jeg også bevis på. Jeg fikk på denne tiden kontakt med sjamaner som både underviste, healet meg og fulgte meg tett over lengre tid. Jeg var heldig. Urfolk og sjelefamilier kom til meg og jeg fant mine likesinnede. Der fikk jeg kjærlighet, styrke, forståelse og visdom. De hjalp meg til og ta tak i kraften min og med kraften satset jeg på meg selv. Som healer.

Sjamankvinnen kom frem i meg. En vakker skikkelse som guidet meg fremover - også mot østens yoga og meditasjon. Ja, for å finne ro i all lidenskap og passion måtte jeg ved siden av gå sjamanveien, gå yogaveien. Den ble også min store lidenskap som jeg raskt begynte å undervise i. Jeg fant det helt ubeskrivelig frigjørende å veilede mennesker som var stresset med disse teknikkene. Og, det hjalp dem så mye! ...Og...jeg kunne trekke inn healingen i timene uten å skremme de...Gradvis ble det kjent at jeg snakket litt med åndeverden og avdøde familiemedlemmer av deltakerne, noe alle fant veldig spennende. Mye latter da bestemor stod med forkle og kjevle og ville bake :))) Jeg ble godkjent som healer av Det Norske Healeforbundet og som Yogalærer av Yoga Alliance International som jeg kunne stolt ta med meg videre. Ja, evner var bekreftet og jeg fikk en liten brikke på plass.

Mine timer og kurs ble en suksess over lang tid og jeg fikk en rolle i byen. Jeg løftet, delte, skapte, transformerte og guidet. Til slutt begynte jeg å sertifisere flere til og bli yogainstruktører, jeg skapte mitt eget. Tok med grupper opp i møte med samisk kultur og til kalde 30 minus på Finnmarksvidda og til varm sol i Middelhavet. Yoga, healing, veiledning, fridans, dyptgående utvikling på alle plan... Fra da til nå - livet har vært en reise og alt er i forandring hele tiden. Mine lidenskaper og drømmer endrer seg litt etterhvert som jeg modnes, men jeg forblir alltid den samme. Jeg er her med en oppgave: å løfte en verden hvor mennesker har gått seg bort...

Boken kommer!

Dette var et veldig så lite utdrag av min bakgrunn. Mellom alle disse linjene og ord er det mye å dele som vil hjelpe den som leser til en dypere forståelse av hva sjelen er og en helhet og enhet vi alle søker - bevisst eller ubevisst. Om du trives med måten jeg formidler på så håper jeg du vil lese den boken når den er klar. 

Til slutt: Hva jeg tror på? Jeg tror på en frihet inne i oss som gjør at vi kan leve fullt og helt. Et hjerte med en stemme og visdom. En mulighet og potensiale i livet her. En kropp vi kan uttrykke oss selv med. Vår tid til å utvikle oss, forstå hvorfor noen kan se verden med andre øyne som å lese, se, høre...At vi har fri vilje og kan bestemme vår retning med støtte fra universet om vi velger fra hjerte. At healing er den naturlige metoden for og lindre smerter, løsne opp i blokkeringer fysisk, i følelse, tanke og hele veien opp til sjel. Jeg tror ikke på å fylle kroppen med unaturlige stoffer. Jeg tror vi kan hjelpe oss selv tilbake til balanse ved hjelp av ren mat, sunn mat, rent vann, nok søvn, hvile, stillhet, meditasjon og yogaen som beveger energien riktig. Kjærlighet skal vi først og fremst finne inne i oss selv. Vi er heldige når vi har kjærlighet utenfor oss selv. Takknemlighet må praktiseres ved siden av disiplinert målarbeid i ett med månefasene. Jeg tror og vet at naturen er vår største gave som gir uten å kreve. Et naturlig samarbeid som er det beste samarbeid gjennom livet på jorden. Jeg tror på at barna våre skal lære å trekke tilbake til naturen. Uten tro ingen håp. La oss alle sende lys til de som skal være her etter oss og være et godt forbilde for dem!

Vi går alltid i lære, men etter min tro har vi alle vår indre visdom og kjerne med kraft. Lærere hjelper oss med å finne den tilbake sånn at vi kan leve ut vår sannhet - og i trygghet om hvem vi er. Vi er allikevel alltid evige studenter, hele livet fortsetter vi å erfare og lære. Jeg har som alle andre hatt mange opp og nedturer gjennom livet, møtt på mye som den gang føltes som urettferdig og smertefullt, men som nå er en gave. Alt har en mening og når vi virkelig ser gaven i det som gikk så ille, ja da har vi utviklet oss riktig! Det er mine erfaringer og opplevelser opp gjennom alle år som gjør meg til en god lærer innen healing, yoga og sjamanisme. 

Veien blir til om vi beveger oss. Aldri stå stille. Du må gå, skritt for skritt - etterhvert ser du hvordan brikkene også faller på plass...

Lys & glede, Vilde

Healer & Yogalærer