Refleksjoner i en tid hvor de spirituelle miljøene er i fokus

Ja, noen få dager etter at jeg hadde delt et innlegg på facebook om mine tanker rundt en spiritualitet som mister sin misjon og balanse skjer det på sitt verste - det virket som intuisjonen min hadde snakket. En dokumentar som de fleste har sett skulle få enormt med oppmerksomhet og hvor mange har hatt lyst til å uttrykke sin personlige mening på sosiale medier om denne gården i Bærum - og alt som har foregått der. Spiritualitet dømmes og mye blir misforstått, igjen...

Jeg kaster meg på trenden om å dele mine meninger!

Selv har jeg mange tanker, men jeg har allerede uttrykt det meste av hvordan jeg opplever at spiritualiteten blir - på en måte - mer skummel og i ubalanse. En retning som i utgangspunktet skal gi deg og livet ditt trygghet og mening, blir surret inn i noe grått og meningsløst. 

Da jeg så dokumentaren om P R O F E T E N i Bærum følte jeg en mørk og tung energi sive inn i stuen. Det sa meg alt jeg trengte å vite. Hva de ville de oppnå med å lage denne serien er for meg et stort spørsmål, men det har også bidratt til en massiv diskusjon, et kaos, som setter i gang nye krefter - og som får oss til å sette oss ned å reflektere. Jeg minner da om at dette innlegget er mine egne refleksjoner og når det gjelder åndelighet og spiritualitet finnes ingen fasit. Det er som jeg pleier og si: fasit kan komme når du ser effekten :))

De to sidene

Videre tanker om denne dokumentaren om gården i Bærum. Jeg vet at vi mennesker er skapt av lys og mørke og det kan lett komme ut av balanse. Vi alle er på en lærevei, livet på jorden er en stor skole, hvor vi stort sett må gjøre feil for å se lærdommen. Eller føle på smerte. Vi må også huske konsekvensen av valgene vi tar.

Da jeg nøye lyttet til ordene som kom ut av skjermen følte jeg ingen ekthet. Jeg hang meg opp i en vulgær fremvisning av et spirituelt miljø som på ingen måte er en sannhet for meg eller de fleste andre spirituelle utøvere. Jeg savnet det dype, visdommen, varmen og hvor man kan føle at dette er nødvendig og viktig informasjon som skal spres. Jeg vet at for å snakke til det norske folk om åndelighet, spiritualitet, healing, klarsyn og alt som hører til, så må det gjøres på en klok måte. Dette var lite klokt etter min mening ved siden av at mye feilinformasjon som er tragisk. Og, det har skjedd før da kongefamilien fikk nytt medlem. Når det er nevnt så er det ofte en mening med det hele, kanskje at det åndelige får leve mer fritt, får puste mer? Men, først må kaos til. Sånn er det alltid.

Det starter alltid med en eksplosjon....

Ja, spirituelle utøvere henges nå ut av ca 5 millioner nordmenn siden det nå bekreftes: DETTE (!) er det som foregår når du skal heale et traume eller når du ønsker å utvikle spiritualitet. Jeg er skikkelig skuffet over at mennesker som formidler på en uvitende (og nesten psykotisk) måte får snakke seg inn i nesten alle de norske hjem. Ja, spirituelle samlinger skiller seg ut ved at deltakere er frie til å være seg selv. De er frie til å gi slipp siden rommet er der for dem. De kan gråte, le, danse eller meditere. Et bål som er en hellig ild. Den varmer og holder gruppen samlet... For meg blir den store forskjellen på dokumentaren og egne erfaringer : 1) en jordnær og ansvarsfull kursleder som følger med og 2) en rusfri samling. Dokumentaren viser til lite ansvar og jeg undrer meg igjen og igjen: Hva er DET EKTE BUDSKAPET her? Jeg roer meg ned og har tillit til at etter en storm klarner det hele opp, noe nytt kommer frem i lyset.

Å være en åndelig leder

Om man anser seg selv som en åndelig leder (i urtid kunne man ikke være en åndelig leder før folket omtalte han eller henne som det) skal man ikke ha behov for sopp som snakker siden en leder har kommet så langt på sin åndelige og fysiske reise at det ikke er nødvendig. I urkulturer har de hatt kunnskap om plantemedisin gjennom alle generasjoner noe som ikke kan sammenliknes med det du ser på denne dokumentaren. Dette har de brukt i noen av de viktige overgangene gjennom livet. Ved sykdom og traumer er det en leder eller sjaman som kunne behandle ved hjelp av plantemedisin. Det er jo også noe helt annet enn og la soppen snakke eller ta deg med til nye dimensjoner. Når det gjelder barn så kan de få ødelagt livene sine om de har tilgang til disse stoffene da det bl.a. kan 1) trigge svakheter fysisk såvel som mentalt 2) de mister mye av det fysiske fundamentet som bygges for og gi en følelse av trygghet og stabilitet videre i livet. 

Men rus...det skal absolutt ikke være nødvendig. En åndelig og spirituell leder ser det andre ikke ser, hører det andre ikke hører, føler dypt og inderlig og har en åndelig kontakt som gjør at energi enkelt kanaliseres. En åndelig leder skal aldri oppfordre til psykadeliske stoffer, men forklare at en utvikling skjer naturlig gjennom et helt liv og hvor tålmodighet er høyst nødvendig. Det skal være et budskap som bunner i kjærlighet og stabilitet. Ikke på en måte hvor man mister kontakt med den viktigste jordingsenergien og røttene. Ikke minst det fysiske og verden vi hører til.

Mennesker trenger en T R O 

Det har alltid vært viktig siden troen er det som hjelper alle mennesker fremover. Når verden er blitt som nå - med massiv kontroll og makt - trenger mennesker også en  T I L L I T til at etter mørket kommer lyset. Når noe raser så skjer det for en grunn og det hjelper å holde fast på en tro som videre gir tillit om at hjelpen "vil komme".  Tro, håp og tillit?

Men, vi trenger også trygghet.

Å formidle en sterk spirituell tro skal ei gi utrygghet, men trygghet. Med alle søkende sjeler der ute hvor mange er sårbare og fulle av vonde traumer må de veiledes på en trygg måte. Det skal videre hjelpe hver og en og stå SELVSTENDIG i egen tro og IKKE være avhengig av verken en leder eller en flokk. Det bør være målet selv om det selvsagt er fint med fellesskap og være med de som bærer en liknende tro som en selv.

Vi er en del av et samfunn og en verden.

Å melde seg ut av samfunnet kan føles befriende. Selv var jeg i full fart 20 år tilbake med å starte økosamfunn hvor jeg så for meg forskjellige mennesker komme sammen om en tro: at naturen var vårt hjem. Men nå 20 år eldre og med mer erfaring innenfor energi, healing, åndelighet og disse typer samfunn, så er jeg glad for at kommune og fylket brukte hundre år på å godkjenne søknader og at jeg med min utålmodighet la ned hele prosjektet :)) Siden, disse miljøene er ikke alltid like enkle, men selvsagt finnes også de som er jordnære, balanserte og fulle av kjærlighet! Når dette er sagt så føler jeg å melde seg ut av samfunnet er litt feigt. Ja, vi er alle på jorden for å bidra og hjelpe hverandre. Som spirituell og lysarbeider er det mye viktig arbeide alle kan bidra med, spesielt til barn og ungdom - men, på en forsiktig måte. 

Livet er NÅ og vi er sammen om å være her! 

Skal det bygges en ny VERDEN uten det som er? Ja, ville mange sagt, og jeg forstår. Men, vi trenger mye fra denne verden for å bygge en ny.... for sure.

Jeg tror på en ny verden, men jeg tror også på dualiteter. Jeg tror og vet at det må alltid være to motpoler for å skape en balanse. Jeg tror på en verden som har denne balansen og når det er ubalanse som nå må det fylles opp med det som trengs. Det handler om fokus og intensjoner som settes i dypet. Holder vi på det så styres lyset riktig. Der mørket ligger kommer da også en transformasjon. Mørket blir aldri borte. Det bare forvandles. Hvordan det forvandles har med oss mennesker å gjøre og her kommer fellesskap og med  samme intensjon inn. 

Jeg tror vi valgte selv å være her fordi vi skal gjøre en forskjell for de som kommer etter oss. Å vise veien tilbake til naturen er noe av det viktigste budskapet, men la oss gjøre det på en jordnær måte!

Alle tar med seg noe til jorden.

Jeg har vært spirituell så lenge jeg kan huske. Jeg hadde en sterk tro som lita jente og den var innebygd i meg. Den lå der - derfor pleier jeg og si at den var der fra før, den er bygget gjennom alle mine liv og sjelereiser. Jeg sa ingenting, men jeg brukte hendene mine når noen hadde vondt. Jeg så en verden ingen andre så, jeg så ofte det som skulle komme -  og modig valgte jeg å holde fast på det. Livet som spirituell healer er som alle andre sine liv. Opp og ned, som en berg og dalbane. Det er glede og smerte, men alltid har jeg med meg det som får meg til å fortsette. En kraft. En innsikt. Jeg er åpen for å leve og jeg er åpen for å lære og jeg gir aldri opp meg selv. Siden, jeg som du er her for en grunn og med et budskap og potensiale.

Avsluttende ord.

Her i en koselig leilighet i Oslo sitter jeg og venter på kveldens skrivekurs. Jeg ser på en grønn bukett av laurbærblad på bordet ved siden av tromma mi og noen bøker. Jeg innser at jeg bærer mindre og mindre verktøy med meg da jeg føler jeg er trygg i min rolle som healer og spirituell veileder.  En utvikling så fin - fortsatt kan livet være krevende, men jeg fortsetter å gå. Livet er nå og ved å sette pris på det som virkelig er trenger ikke den uklare fremtiden å skape frykt eller bekymringer. Men, jeg vet nok til at jeg kan lene meg tilbake å glede meg til neste kapittel :))

Takk for at du leste innlegget - jeg håper det satte i gang egne refleksjoner <3 Og husk at spiritualitet og åndelighet er en fin ting til tross for hva du leser og hører disse dager! Tenk så mange som får hjelp nettopp på grunn av den form for praksis og tro....Something to think about!

Jeg kan hjelpe deg om du føler min måte å dele og informere på treffer deg riktig! Det du har på hjerte er alltid viktig. Bruk skjema eller skriv til vilde.lassem@gmail.com Du kan også ringe / sms til 93248869.

Ønsker du å lese innlegget på facebook om spiritualitet i ubalanse? Se her: