Livet bare er.

10.07.2023
Merk! Bilder finnes nederst på siden.

Det er mandag og det er akkurat 1 uke siden jeg landet på øya. På den uken har jeg overnattet på 7 forskjellige steder, med bil har vi loffet rundt. Jeg har sett så mye vakkert at det nesten er vanskelig å fordøye. Tanken min har hele veien handlet om hvor flytende livet kan være, alle fargene, kontrastene og hvordan oppfylle drømmene man har. Her nede lever de fleste enkelt. De har lite, men er lykkelige - forteller de hvertfall. ..De setter pris på stillheten og elsker å vise frem det vakre de er en del av når gjester kommer. De åpner ikke bare dører, men også hjertene sine ♡

Vi reiste fra klosteret og mot tuppen av øya. Etterhvert som vi kom lenger og lenger nordpå ble landskapet mer øde og stillheten føltes med hele meg. Energiene endret seg mye. Jeg fulgte havet med blikket hele veien og da mørket kom hadde vi havnet i en liten landsby som så forlatt ut. Der skulle vi overnatte i små steinhus og vi følte oss fort velkommen av eieren som var en eldre kar. Det var sent så jeg krøp fort til sengs og gledet meg til solen skulle vekke meg. 

Natten ble et mareritt. Jeg ble sugd inn i en åndeverden i leiligheten og på stedet der vi bodde. Det var sterke krefter, mye som skulle gjennom mørke før lyset og det endte med lite søvn. Jeg fikk roet ned og landet det hele, og da morgenen kom var jeg noe fortumlet. Jeg tuslet ut, drakk kaffekoppen på balkongen der, men måtte heller gå litt rundt. Det var idyll rundt meg og hendelser fra natten var vanskelig å forstå når sommerfugler, gresshopper, fjær, blomster, vinden...og ikke minst lyden av vakker musikk fra en fløyte, dukket opp...(video nederst med bilder). Det var som en god drøm denne gangen og jeg fant min plass for meditasjon og chanting av dagens mantra. Det ble AUM. Renselse og balanse. 

Vi sjekket ut igjen og skulle til strendene som ser ut som gull. Jeg følte fortsatt på uro, men tenkte det ville skylles bort av det turkise vannet. Synet som møtte meg kommer jeg aldri til å slippe, jeg pakker det inn for alltid :)) Det kunne like gjerne være Maldivene..hvem skulle tro at Nord Kypros hadde dette? Vel, det ble mye god avslapning og jeg lå i det turkise vannet nesten hele tiden. Jeg blir fortalt at det fantes noe enda mer vakkert så vi dro over på andre siden av øya igjen, østover. En halv time med bil og vi var i nye og om mulig, enda skjønnere omgivelser...

Det var naturen, men også noen andre søte dyr på fire bein som vandret rundt i gatene. Ja, de ville eslene. De er tamme - og bestemte ikke minst - de vet hva de vil ha og stae som de er gir de seg ikke ;) Gulrøtter var gudskjelov kjøpt inn så vi fikk delt ut. Tok en morsom video hvor latteren nesten løfter taket :) Esel...stahet, bestemte....nei, vi gir oss aldri... :)

Vi stoppet ved et eldgammelt kloster for å tenne lys for og hvor jeg fikk tatt bilder til mine fremtidige retreats, før vi måtte tenke på natten og hvor vi skulle bo. Go with the flow... Vi ender opp på et familiedrevet retreat som kunne tilby mat rett fra egen hage. Mellom alle fjellene, blant vinranker og et godt stykke fra sjø og hav.. Rom vi hadde booket online fikk vi ikke, det hadde skjedd en glipp så familien sier vi kan bo i huset deres og en ekstra leilighet de har. Open minded som vi er takket vi ja...så lenge det er rent og seng, så fungerer alt. Men, igjen...jeg fikk ikke sove. Som kastet på meg fikk jeg høy puls, hjertebank, ekstremt uro og en følelse av at noe var galt. Jeg var ut og inn at søvn hele natten. Ja, noe var i gjære.

Duene var intense utenfor rommet og de vekket meg kl.10. Jeg kikket ut og så rett inn i bakgården til en tyrkisk kypriotisk familie...ja, dette er det ekte Kypros liv...ingen luksus, men med en sjarm allikevel. Vi pakket tingene og dro for frokost hvor mine reiseplaner nå skulle endre seg mye og uroen skulle få en forklaring. 

Så hvor mye skal man dele når man skriver? Det er alltid vanskelig...å finne balansen. Vel, telefonen ringte og jeg fikk den vonde beskjed om at en stygg ulykke hadde skjedd i familien. Jeg fikk sjokk, startet å riste i hele venstresiden min før fortvilelse kom. Så ble det tomt. Jeg kunne fort legge sammen betydning av mine to siste døgn. Lengsel etter mine barn var så stor, jeg ville bare holde de siden de nå var i sjokk og med stor hjertesorg. Ja, å være borte når ulykker skjer er ingen spøk for en mamma og jeg må nå hjem til Oslo igjen.

Dagene har stått stille siden. Alt har stoppet. All gnist borte. Vi måtte allikevel videre og valget ble Thalassa hvor jeg har holdt mine siste retreats. Det var det godt og trygt. Jeg kunne la tårene trille og fant min faste plass for meditasjon. Jeg brukte hele dagen til bønn mellom alle telefoner og omsorg for ungene mine. En nydelig leilighet fikk vi denne gangen med sjøutsikt. Det ble allikevel den 3 natten uten søvn. Mye vind gjennom de tynne hvite gardinene, de blafret og det ulte ute. Jeg våknet i ett og hver gang ba jeg til Gud om at det beste for vår vakre sjel måtte skje...

Thalassa tidig morgen...kl 7 kler jeg på meg for en yogatime for meg selv og Time To Heal medlemmer online. Jeg ruller ut matten ved vannkanten..det gjør godt og vondt og pusten blir redningen. Et møte og kort prat med yogalæreren på stedet der før jeg hopper ut i vannet for en god svømmetur.

Vi kjører til det aller første sted jeg hadde Freedom Balance retreat i 2018/19 som var et førstegangs samarbeid. Jeg trengte i dag å være alene. Vi mennesker er forskjellige og vi sørger forskjellig. Noen trenger en arm mens andre trenger å være alene for å fordøye. Jeg trenger mye tid alene nå og det går utover reisen og THE CIRCLE. 

Jeg finner stranden og stirrer utover havet, ser en stein i sanden som likner alligator ansiktet og tenker på min egen styrke som jeg er blitt delt fra Maya folket. De har gitt meg tegn og en beskrivelse av min styrke gjennom livet. Men, jeg er urolig og klarer ikke ligge stille så løsningen blir å skrive.

Jeg sitter nå I restauranten og har spist tyrkisk ost. Jeg elsker lett mat i varmen så det har vært små måltider disse dagene. Magefølelsen er vond og jeg vet at den neste tiden blir tøff. Turen gikk til Lapta og et lite enkelt sted å overnatte ventet. I morgen skal intuisjon få vise meg veien... 

Når kriser kommer ser man også viktigheten av å leve livet, ikke bare hver sommer, men hver dag. Vi har aldri garanti noe som Østen alltid har formidlet med sin Zen og tilstedeværelse. Å vente...å planlegge noe om 20 år, jeg har aldri trodd på det. Jeg tror at vi er ment å følge våre drømmer selv om vi lever i 2023. Vi skal lytte til vår indre stemme og sette pris på, være takknemlig hver eneste dag for det vi har. Kjærligheten er den viktigste kraft og den må dyrkes hele veien...


VV