Ingen avslutning - kun noen avsluttende ord... <3

Dette innlegget tok tid å skrive. Jeg starter å skrive mandag. Det er nymåne og tidlig morgen med kaffekoppen i hånden kommer skrivekløen. Ja, om noen timer lander jeg på norsk jord igjen og en sommermåned som skulle fylle opp med sol og kjærlighet ble brått snudd opp ned. Ja, livet det kan endre seg fort og det er ikke for pyser - som min pappa ville ha sagt. Det betyr igjen at vi må leve det fullt og helt og ikke stykkevis og delt. Retningen bør velges fra hjerte aller mest og styrken med tillit må alltid jobbes med. Livet er hver og en sin reise og bør aldri sammenlignes med andres. Det er ingen som kjenner deg bedre enn deg selv, så du må hele tiden styrke egen intuisjon og kontakt med din indre stemme, "intimo". 

Jeg sitter og skriver i en av Englands mange vakre byer, Cheltenham. Byen er kjent for healing water - helbredende vann. Et typisk arbeiderstrøk med små Victorianske hus og trange gater. Det er stille og rolig. Tre nydelige katter løper rundt bena mine og høner roper fra den lille bakgården ute at de nå vil ut av gården sin. Egg ligger klare hver morgen og smaker herlig til frokost Ja, England....for ca 25 år siden bodde jeg her en periode og er nå veldig nær den byen. Det har hentet tilbake mange minner og jeg ser tydelig at selv om den tiden var utagerende og noe tøff så har alt gått bra - det har gjort meg til den jeg er nå i dag. En sterkt spirituell sjel som alltid har stått i troen sin, som har vokst og lært av sine "feil" og rastløshet. Smerte har gitt healing og visdom. Kjærligheten har løftet. Jeg ler litt når jeg tenker på meg selv den tiden. Jeg var som vinden - noe jeg også på en måte fortsatt er. Ild i hjerte og sjel og vinden som fyrer det hele opp enda mer - det trengs med tanke på min vei gjennom livet. Det ligger mye kraft i det. 

Da jeg startet min ferie starten av juli bestemte jeg meg for å dele mine opplevelser med fokus på healingen. Jeg ønsket å være litt mer åpen for å vise hvordan jeg selv leser livet. Å lese livet...vel, det er en måte å forstå livet og hvordan alt hører sammen. Mange synes det er rart når jeg ser symboler og tegninger med beskjeder i så mye, men for meg er det en verden jeg føler meg hjemme i. Det er min vei som jeg også har undervist i gjennom mange år. Hvem kan si hva som er riktig da det ikke finnes noe fasit. Fasit er for mange vitenskapen, men til og med vitenskap stopper på et punkt. Energi dør aldri så hva skjer etter?? Så, en åndelig søken og nysgjerrighet med fellesskap - også forskning - er essensielt for fremtiden. 

....Ja, en reiseblogg og det hele skulle favne en sirkel. Derav navnet THE CIRCLE. Med den intensjonen skjedde utrolige ting - det er riktig med ordtak som sier "du får det du ber om", definitivt. Selve deling ble ikke som planlagt og jeg fikk store utfordringer med å skrive pga ulykken hjemme. Derfor favner jeg mye gjennom dette innlegget...

En sirkel...Det er ingen begynnelse, ingen slutt. En evighet. Et hjul. Karma. Sirkler er ikke bare geometriske symboler, men er også det som gjør livet mulig. Solen er en sirkel, og det samme er månen, og enda viktigere, det er også livssyklusen, liv, død og nye overganger. Sirkler er også en del av naturen; tid oppstår i repeterende sykluser i form av dager, måneder og år, og årstider oppstår i repeterende sykluser av vår, sommer, høst og vinter. Det er sagt at alle begynnelser bærer slutten, det er god refleksjon synes jeg. Jeg tenker også det karmiske hjulet. At vi lærer om og om igjen. Alt kommer tilbake og "dejavu" er øyeblikket hvor du opplever noe på nytt igjen og hvor du skal lære noe. Et øyeblikk av sannhet??

Da jeg kom til Nord Kypros nå ble jeg ført til alle steder der hvor jeg startet mine oppdagelser 5 år tilbake. Det var overraskende siden jeg selv ikke valgte, men J som hadde lagt opp en form for reiserute. Det satte i gang mange tanker. Hvorfor kom Nord Kypros til meg og hva var den store og hele planen? Om universet er den store planleggeren...hva skulle jeg oppdage? Årene med Nord Kypros hadde sine opp og nedturer, kjærlighet og jobb var som en berg og dalbane pluss nedstengingen som gjorde alt enda vanskeligere. Men, båndet til øya var sterkt. Uansett hvem eller hva som har truffet meg derfra vil jeg alltid nå kunne føle meg hjemme der. Juli måned startet med mange fine dager hvor starten som sagt på en måte kom tilbake, men i en annen form. Sånn er det også med karma. Vi får tilbake det gamle om vi ikke har lært eller sett, men aldri helt på samme måte. Viktig å huske at dette ikke alltid trenger å være negativt! Vi må selv også intuitivt forstå det hele. Om vi benekter eller har skylapper på, vil det bli vanskelig.

Så fra alle begynnelser på øya kom også videre nye steder og områder som skulle gi enda mer. Det hele ble en vandrende reise hvor vi overnattet på nye steder for hver natt. Ingen luksus, men ekte. Naturen var helt fantastisk, fjellene, strendene, blomstring, solen og nye møter ble til. Små landsbyer, trange gater, lokal befolkning som åpnet dører for oss...Gjestfrihet, åpenhet. Jeg følte jeg var i paradis, en verden med muligheter og hvor kjærligheten viste seg med nye høyder. En kjærlighet jeg på en måte hadde glemt. Ja, juni 2022 i Tyrkia satte jeg min intensjon om å møte det som var ekte, romantisk og tradisjonelt. En åpenhet fra hjerte som også skulle jobbe dypt. En uke etter skjedde et møte som skulle endre mye i mitt liv. På ingen måte enkelt og en healing som skulle vise seg å jobbe med noen gamle sår, dypere enn noengang. Ja, en ekte kjærlighetshistorie som kunne blitt en fantastisk film :)  Kort fortalt, dette er 1 år siden og vi har hatt våre opp og nedturer. Det har vært stillhet. Avstand. Avslutninger. Begynnelser. Men, ingenting ville jeg vært foruten. Dette er en reise - en sirkel.. Vår reise sammen og samtidig en reise hver for oss.

Så etter noen dager på øya ble jeg rammet av stort sjokk, en ulykke hvor en vakker sjel, familie og venn brått ble revet bort fra oss. Den sterkeste og flotteste kvinne jeg noensinne har møtt skulle nå videre på sin reise og sorgen tok hele meg. Sorgen handlet ikke mest om meg, men det var så vondt å se hvor vondt de hjemme hadde det. Den smerten var uholdbar. Dagene gikk til venting og jeg gikk i tåke. Fra den dagen fikk bloggen THE CIRCLE en ny mening: liv og død og med aksept over at vi aldri helt vet hvor lenge vi skal være på vår jordiske reise. 

"Jeg har alltid inspirert, løftet, guidet mot et liv som gir en større spirituell mening. Og ta sjanser er det jeg mener er noe av det beste vi kan gjøre for oss selv. Ja, om vi ikke prøver så vet vi jo ikke. Jeg vet også at usikkerhet og frykt er våre verste fiender og som holder oss tilbake fra å leve livet fullt og helt".

De neste dagene var et mareritt og jeg ble handlingslammet av sjokket. Jeg hadde allerede bestilt fly til Birmingham siden vi skulle i bryllup til søsteren til J, men nå brukte jeg billetten som en mellomlanding til Norge. Jeg ønsket hjem til ungene mine, lande og finne kontakt med røtter igjen. Hjem for å møte sorgen og ikke lenger holde den på avstand. Det ble en stopp i Cheltenham og jeg hadde ett ønske før jeg skulle hjem: Stonhenge og Steinsirkelen.

Stonehenge var planlagt nyttårsaften 2022, men ble aldri noe av så jeg klarte ikke overse denne magiske verdensarven når jeg var 1 time unna. Min intensjon for Stonehenge ble satt i 2022 og nå var det på tide å sende den til "the bluestones" og den kosmiske spiralen. Ja, å få kontakt med forfedre, rydde opp, heale familien, er en av de beste ting man kan gjøre på Stonehenge. Spenningen var stor. Langt ut på landet og det som heter Salisbury finner vi disse massive steinene som betyr mye for menneskets reise - et bevis på hva vi er i stand til, byggverket, såvel den kosmiske delen av det. Den nøye planlegging av sirkelen ift solen, himmelretninger for alle ritualer og seremonier - det viser hvor koblet de var til naturen og hvor sterk troen var.

Det var et mylder av mennesker der den dagen. Lange avstander. Mye kaos. Til slutt en krakk for å meditere og koble seg på energien. Så vi sitter på benken og jeg starter å snakke, ordene bare kommer. Jeg snakker om familien, forfedrene og at et ønske om healing vil være fint nå. Om det er spesielle utfordringer som har fulgt over generasjoner så er det på tide å be om at blokkeringer fjernes og at alle får healing. Jeg blir spurt om hva jeg føler så nær steinene og jeg svarer fort at det tar tid. Noen minutter etter forteller jeg hva jeg opplever, ser og hører... Det er veldig privat så jeg ønsker ikke å skrive alt, men hva jeg så og hørte er tatt vare på og skal deles med en åndelig mester. Jeg trenger feedback og bekreftelse på mine syn.

Det jeg vil si er at det er en helt spesiell kobling til en kosmisk kilde. Det er også en sterk jordisk link der, men jeg oppfatter kosmos sterkere noe som er litt uvanlig for meg... Vi går videre, i en sirkel, og jeg stopper opp. Der kom en kraft og jeg lukker øynene for å se hva det er. Alle mennesker rundt meg forsvinner, den eneste jeg fornemmer i mitt indre er kråka. Kråka som står for universelle lover. J sa han kunne observere den store sorte fuglen kom til meg når jeg mediterte...vi utvekslet energi...Da jeg åpnet øynene stod den rett foran meg og stirret meg i øynene...

Jeg takker og er veldig ydmyk for det jeg opplevde på Stonehenge. Ja, mennesker er fantastiske vesener som har en høyt utviklet intelligens, men vi har også mennesker som har en sterk høyt utviklet intuisjon til andre dimensjoner. En annen form for intelligens. La oss ikke glemme det...Steinene er en ting, men selve plassen, solen, himmelretninger, kosmos...det krever høy intelligens å forstå - noe de gjorde mange tusen år tilbake...

Vel hjemme etter Stonehenge etter en liten stopp i et koselig "english cottage" for å spise. Herremin så nydelig den engelske landsbygda er. Vi husker nok mange Aidensfield og Heartbeat..ren idyll 

Mandag og vi bestemmer oss for en tur innom Oxford før Heathrow flyplass. I bilen kommer plutselig sangen Postmann Pat (!) til meg og jeg synger lavt. 2 minutter etter kommer vi bak en liten rød postbil.. J sier: "hvordan kunne du se den rød postbilen så lenge før? Det var vel derfor du begynte å synge Postmann Pat ?" Jeg lo, sa nei. Ingen kunne sett den og forklarte det med antenner og noe som fanges opp. This is my life....Han grublet mye på det. J er opptatt av vitenskap noe som gjør dette veldig interessant. Jeg med mine evner og han begynner å stille større spørsmål. Det vil kunne gi en utvikling som gjør godt for oss begge.

Oxford...Harry Potter og universiteter, museer, bibliotek, kirker...og for noen bygninger! Det var som å gå rett inn i filmen og jeg frydet meg der jeg gikk og knipset bilder. Jeg anbefaler virkelig et besøk der for de som ikke har vært der. En herlig energi med kraft og beskjed om at vi alltid kan lære noe nytt og at vi mennesker er heldige som har den muligheten! Det var nesten så jeg fikk lyst til å sette meg på skolebenken igjen ;))

Heathrow neste. Sist jeg fløy herfra var da jeg var veldig ung og måtte ta avskjed med en kjæreste. Jeg husker jeg gråt bøtter og spann der jeg lå på benkene i hallen. Bannet livet opp og ned og følte alt veldig så urettferdig...som mange gjør i ungdomstiden;) Nå i dag en litt annen avskjed. Jeg ønsket å reise hjem nå. Jeg trengte det. En noe trist avskjed med J, men i tillit og kjærlighet...Vi sees snart igjen.. På veien inn i flyet ser jeg ordene: "is it a midlife crisis or a midlife opportunity"? - med bilde av en kvinne på min alder som rusher avgårde med en liten koffert. Jeg ler og tenker fort at det er ord verdt å bruke i fremtiden:) 

Tilbake til Oslo. Det er sent. Alt var forsinket fra England og hit. Jeg tuslet i gatene med den lille kofferten, ingen mennesker og jeg hører kun mine egne skritt. Jeg går forbi leiligheten til der den vakre sjelen som brått døde bodde. Ja, vi hadde 2 minutter mellom leilighetene våre. Jeg fikk vondt i magen og med ett ble det hele enda mer virkelig. Sist vi møttes - ikke lenge før ferien- snakket vi om at vi skulle gå tur i parken, hun ville vise meg en ny sti... Hun har gjort det før. Ja, jeg har gått i hennes spor når det gjelder hus og leiligheter. 3. gang var nå i Oslo hvor jeg uten å vite det, havnet i nabogaten... 

Jeg låser meg inn i leiligheten min i den gamle bygården og kjenner min egen energi ligger der og venter på meg... Jeg sover til langt utpå formiddagen. Vinduene er åpne og solen varmer i ansiktet mitt. Jeg tusler ut i stua og ser med glede at plantene har klart seg. Jeg snakker litt med dem, noe jeg vet de liker før kaffetrakteren starter...Endelig filterkaffe og med den setter jeg meg på balkongen. Stillhet. Bare bladene på trærne som rasler med vinden. En liten reise er over for nå, men absolutt ikke ferdig....

En sirkel..ingen begynnelse. Ingen slutt. Vi går hele tiden. Alt er I bevegelse. Hvordan vi går er opp til oss. Det vi søker er fullkommenhet...En fullkommenhet som vi i mennesker kaller for "kjerne eller senter og vårt sanne selv". En livets sirkel er veien MOT alt dette...

Med disse ord er reisebloggen min avsluttet. En invitasjon til Østen hvor det er planlagt et foredrag om nordisk sjamanisme sammen med Østens filosofi og yoga, står muligens på agendaen snart. Da vil ny reiseblogg opprettes. For deg som har lest alle innleggene: Takk for at du er nysgjerrig og søkende! Jeg håper det ga deg noe fint og til ettertanke. Husk at døren er åpen om du trenger å stille spørsmål, søker etter svar eller vil dele. Og...takk alle gode tilbakemeldinger og omtanke gjennom disse ukene... Jeg håper du har det bra der hvor du er - at sola skinner og gir deg masse god livskraft! Namaste!

Vilde