Bindeleddet...

12.07.2023
Det er onsdag ettermiddag og varmen har vært intens. Vi bor i en liten bungalow som ligger tett inn mot fjellveggen. Et lite basseng med nydelig hage rundt. Der blomstrer det i alle rosatoner ved siden av vinranker og grønt gress. Dagene er uvirkelige og mye av tiden har gått til å vente på beskjed om vår vakre tante og venninne skulle komme tilbake etter den stygge ulykken lørdag kveld. Ja, smerten har vært ubeskrivelig og som jeg har skrevet tidligere har jeg bedt og meditert om hverandre...Jeg har vært tunet på så mye jeg orket. Å vandre mellom verdener er ikke nytt for meg, bindeleddet har jeg alltid vært. Sjamankraften er den største veiviseren og jeg stoler på den. Den har disse dagene gitt med beskjedene jeg trengte.

Som sagt valgte vi å reise litt lenger nedover kysten for å finne ro - og bo på ett sted hele 3 netter. Ja, vandrende har vi vært og nå må vi stoppe opp litt. Noen av de siste planene våre måtte avlyses og det var tid for å forstå hva som foregikk hjemme. Telefoner og meldinger...å prøve å være overalt er også krevende, men jeg har gjort så godt jeg kan.

J.

Jeg var i tvil om hvor mye jeg skal dele om denne kjærligheten, men før eller siden måtte det skje. Vi er hverandres hjelpere...en reise som må erfares. Takknemlighet føles med hele meg over alt det han gir og gjør for meg disse dagene. Det er ikke lett da jeg har gått inn i noe hi siden jeg sørger. Mine ord blir få og energien kan oppleves som kald. Men, han sluttet aldri å prøve, så glad for at jeg har han og ikke er alene nå. Vi har ingen problemer med stillhet. Å ligge på solsengen ved bassengkanten under rosa blomster og kikke på stjernehimmelen trives vi med. No words needed...en utvikling av energi som oppleves som naturlig. 

Kjærlighet er det som trengs...

Fra å lukke meg etter sjokket kunne jeg også klare å åpne meg noe igjen. Å omfavne hans Kjærlighet, ta den inn er sterkt og vi har tykke bånd fra våre sjelevandringer. Han er engelsk med irske forfedre og jeg kjenner det grønne og varme i han. Ja, jeg fant min Jamie (!) som nå er en stor støtte for meg. Det har vært mange tøffe tak for oss allerede, testere, men kjærligheten holder seg. Endelig kan jeg begynne å lene meg på den skulderen som jeg lenge har savnet .. I sorg blir kjærligheten løftet inn i nytt lys. Det er som en hunger, en overlevelse..som oksygen. 


Tirsdag kom og jeg får beskjed i meditasjon at jeg må dele med mine medlemmer en lys meditasjon som vi skal sende den vakre sjelen som er mellom to verdener. Del 1 ble veiledning og åpenhet. Del 2 guidet meditasjon. På slutten av siste video hvor jeg jobber som et bindeledd mellom denne verden og åndeverden (jeg ber om trygghet rundt den det gjelder, lys og at guidene er der for å vise veien), ringer telefonen og siden kråka hadde hylt rundt meg flere ganger forstod jeg at nå hadde det skjedd...hun hadde gitt slipp og forlatt dette livet...

Sjokket. Utmattelsen. Jeg skjelver og er helt tom for kraft. J kommer raskt hjem og han sitter ved siden av og puster sammen med meg. Tomhet. Resten av dagen er bare i små glimt. Kvelden blir å titte på stjernehimmelen og minnes den som nå er på ny reise.

Ja, England og bryllup blir snudd om til Norge og en smertefull avskjed. Jeg er fortsatt på Nord Kypros og prøver å finne de beste løsninger og flyruter. Jeg gleder meg til å se ungene mine og familien, å få være tilstede, løfte og dele...

Størst av alt er kjærligheten.

VV